innlegget alle ventet på

Jeg vet ikke om alle har ventet på dette innlegget, men det har i hvert fall jeg. Jeg har ventet flere år på å skrive dette innlegget, og nå som jeg lenge har hatt sjansen til det - så har jeg ikke gjort det. Men nå velger jeg å legge alle kortene på bordet uten at jeg skal føle noe som helst, for det orker jeg ikke. Jeg orker ikke føle noe når jeg skriver dette, for da blir dette bare enda et innlegg hvor jeg tyr til bloggen i mine triste stunder. - Som jeg ikke lenger vil dele med dere.

Jeg kan herved erklære meg frisk fra kronisk depresjon og anoreksi. Hvor lenge har vi ikke ventet på dette? Hvor lite tror dere at jeg har trodd at denne dagen skulle komme? Jeg hadde null håp og null mot til å bli frisk, men jeg klarte det. Jeg er langt i fra frisk fra det jeg i hovedsak sliter med, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg har ikke to av de tingene jeg slet mest med, og jeg er kjempe stolt. Alt det jeg har vært igjennom, og her er jeg i dag, fortsatt like hel men bare arr på kroppen. Jeg husker tilbake på første dag som blogger som om det var i går. Jeg var kjempe syk. Jeg lå så langt nede at jeg ikke skjønner den dag i dag at jeg valgte å leve igjennom flere perioder. Det er så mye jeg husker, men samtidig så lite. 

Som noen få vet, så sliter jeg med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, som er det samme som borderline. Og jeg går i behandling for det, og får den hjelpen jeg trenger. Dette er min største hindring i hverdagen, og dere aner ikke hvor mye jeg jobber hver eneste jævla dag med dette. Hvor slitsomt det er å være såpass annerledes i tankegangen og handlingene enn hva alle andre er. 
Nå har jeg gått i behandling i litt over ett år(?) Og jeg føler at jeg har fått med meg mye av det jeg trenger å lære, men jeg føler meg ikke noe bedre i den grunn. Det som har vært helt fantastisk det året jeg har gått på Bjerketun nå, er at jeg har møtt mennesker som sliter med det som jeg gjør. Jeg gikk rundt i flere år og trodde jeg var alene om å ha det sånn som jeg har det, men den dagen jeg ble henvist dit, så skjønte jeg at jeg er jo faen ikke alene. Jeg er ikke alene i å slite med dette her. Det finnes faktisk andre ungdommer med en ustabil personlighet. Og hvor ofte hører du om dette? Ikke så ofte, tenker jeg? Fra min side synes jeg det er døds flaut å forklare denne lidelsen til andre mennesker, rett og slett fordi folk ser på mennesker med en personlighetsforstyrrelse som veldig, veldig syke. Og ja, vi er jo det. Men ikke syke på den måten som at vi er helt gale. Vi sliter med ting som ikke dere "normale" sliter med, og det er et tabu tema. Det er ikke akkurat noe du tar opp ved middagsbordet eller lærer om i klassen. 
Jeg har trodd at jeg var alene i denne situasjonen så lenge, og det er en fantastisk følelse å vite at jeg ikke er alene. At det er flere som er som meg og at vi kan hjelpe hverandre.
Som jeg skrev tidligere, dette er noe som er en stor hindring i hverdagen min som jeg sliter fryktelig med. Jeg vil ikke skrive stort om hva det innbærer, rett og slett fordi dere er så raske til å dømme på det jeg skriver, det har mange av dere alltid vært. Så jeg skal innrømme før jeg virkelig begynner dette innlegget - jeg er piss redd for hva dere står klar for å dømme meg på nå eller hva dere ønsker å snakke dritt om. Men mitt mål med dette innlegget er å fortelle alle at det er lov å bli frisk og elske seg selv. Det er fult mulig å bli frisk, selv når du minst skulle tro det.

Jeg har vært ganske frisk lenge nå, men aldri turt å fortelle dere fordi jeg er redd at noen tenker "Nå som hun er frisk, er hun ikke interessant lenger". For jeg vil jo være et forbilde, og mitt største ønske var å bli frisk slik at jeg kunne vise alle hva jeg kan klare. For hvis jeg kan bli frisk fra depresjon og anoreksi, så klarer jeg alt. Og helt siden dag 1, har jeg gledet meg til dette. Men for to år siden så var alt håp borte, lang borte. Men jeg vil veldig gjerne fortelle dere min historie, selvom den ikke er så spennende. 
"Vel, jeg og pappa har våre kjøreturer på onsdager, siden jeg ikke bor hos han. Disse bilturene er det viktigste i uka, og noe som betyr veldig mye for meg. Pappa er den personen som har lært meg mer på 3 bilturer enn hva en normal person lærer på skolen i løpet av ett år. Han har påført mye glede i hverdagen, og han er som min aller beste venn, men samtidig er han pappaen min. Så jeg tenker rundt sommertider i 2015 hvor jeg spiste min første frozen yoghurt på et nytt senter litt utenfor Oslo. I starten var det veldig sånn "Jeg må ta den yoghurten med minst kalorier, ta på kun bær og ikke noe annet godteri" Og vi dro dit nesten hver onsdag. Men de andre dagene utenom onsdag, så spise jeg like lite og slet like mye med meg selv. Og når det nærmet seg onsdag igjen, så gledet jeg meg så mye til vi skulle reise å kjøpe youghurt igjen. Og slik fortsatte det, det utviklet seg til at jeg begynte å spise McDonalds mat med han og spiste normalt disse onsdagene. Hverdagen ellers var fortsatt like hard og tøff, men det var ett eller annet med den roen som kun jeg og pappa hadde når bare vi to var sammen. Jeg var ikke alene med tankene mine, jeg hadde ingen som sto over skulderen min og maste på at jeg skulle spise og ingen som dømmet meg. Bare meg og pappa. Også begynte dette å gå over til hverdagen også, jeg begynte endelig å spise som et normalt menneske igjen. Selvfølgelig sliter jeg med spiseforstyrrelser selv den dag idag, men diagnosen er fjernet, og det betyr mye for meg."

Og helt ærlig folkens, dette er min vakre historie som jeg vil ta med meg videre i livet helt til jeg dør. Og nå kan jeg også endelig si - jeg skal ikke dø av anoreksi. 
Alt i alt så handler historien bare om meg og pappa og en frozen yoghurt. Og det synes jeg er fantastisk. 

Jeg tror at det at jeg begynte å elske kroppen min og meg selv, det gjorde at det ble lettere å bli kvitt depresjon også. Når jeg fant den lille gleden i hverdagen som fikk meg til å spise, og når jeg klarte å bli bedre så klarte jeg å jobbe med de depressive tankene mine samtidig. Jeg følte meg som en mester når jeg la meg og visste at i dag har jeg faen meg vært flink og jobbet hardt. Og ikke jobbet hardt som i skole, men psykisk - Og jeg er mye mer stolt av det, enn hva jeg noen gang ville blitt om jeg fikk en 5'er i matte. Skole har ikke en dritt å si så lenge man ikke er frisk. Du klarer ikke skolen, hvis du ikke har det bra med deg selv. Jeg er selv deltidselev, nettopp fordi jeg må sette helsen min foran skole. Jeg driter i om jeg ikke får en fremtid som ingeniør eller advokat, jeg må faktisk bli frisk og ha det godt med meg selv først - før jeg kan begynne på dette. 
Og for all del dere, ikke legg så mye press på deg selv om at du skal bli frisk. Kroppen vår takler ikke det, så gi den litt tid. Lek masse med tanken om hva som skal skje når du blir frisk. Og husk, ikke si HVIS men NÅR. Vis de rundt deg hva du er i stand til å klare på en positiv måte. Og prøv å finn frem små gleder i hverdagen som kan være til stor hjelp. Hvis du opplever at noe du gjør gir deg en slags lykke inni deg, ta vare på det og gjør det om igjen. Gjør mer av det som gjør deg glad, er vel det jeg prøver å si. For jeg kan garantere deg at det vil være til stor hjelp, uansett hvor vanskelig det er. 
Jeg fant ut at det jeg setter mest pris på, er bilturene med pappa. Og det at jeg fikk vokse igjen og gjøre det med den største gleden i uka, det gjør meg så glad å tenke på. På grunn av en liten yoghurt så ble jeg frisk. Med hjelp av tankene også da, selvfølgelig. Jeg tenkte ofte på at dette her orker jeg ikke mer. Jeg er fin akkurat som jeg er, og nå skal jeg faen meg fikse opp i dette surret jeg holder på med. Vet dere hva jeg fikk igjen for å bli frisk? Jeg har fått tilbake venner, familie, meg selv og et normalt forhold til mat. Jeg slipper alt stresset med å bekymre meg over hvor mye eller lite jeg veier. For det orker jeg ikke mer. Jeg orker ikke pine meg selv og de rundt meg fordi jeg ikke klarer å se at jeg er fin akkurat som jeg er. Jeg vil ikke sammenligne meg selv med andre, for jeg kommer aldri til å bli noen andre uansett, og det er helt greit for meg. Alt oppstyret med anoreksi er bare bortkastet og dumt. Du taper bare på det. 
Så når jeg lærte å like kroppen min, var det lettere å jobbe mot depresjonen også. Ta en ting av gangen, og ha tålmodighet. Du blir ikke frisk på to dager, og ikke en måned heller. Men du må starte ett sted, og ikke minst så må du være villig til å gi av deg selv også. Ikke forvent at psykologen din skal gjøre deg frisk, det er ikke derfor du går dit. Du går dit fordi du ikke takler alt på egenhånd, og trenger en ekstra hjelper på sidelinjen i kampen din.

Når det er sagt, så er jeg drit stolt og føler at jeg kan klare hva som helst. Det er som jeg har levd to forskjellige liv fra da til nå. Jeg var dødssyk og hadde ikke håp om å bli frisk. Jeg følte rett og slett at jeg hadde tapt i livet, og at det var enten selvmord eller anoreksi jeg kom til å dø av, og det er ingen god følelse. Jeg husker jeg lå i sengen og bare ventet på at dagene skulle gå helt til jeg kom til en dag hvor jeg fikk tilbake litt håp. Men med støtte av alle rundt meg, og ikke minst alle leserne mine(!!) så klarte jeg det til slutt. Og jeg vet hvor mange som har ventet på dette, spesielt jeg. Jeg sliter fortsatt med ting, men det har ikke så mye og si akkurat nå, fordi jeg har klart det jeg aldri trodde jeg skulle klare. Jeg lever et mye bedre liv nå. Så ja, det er virkelig verdt å bli frisk. Det er verdt den lange kampen og det er verdt å kjempe som bare faen. Lidelsene mine har tatt fra meg alt for mye og nå er det stopp. Halvparten av ungdomstiden min vil jeg huske fra at jeg var syk, og det er ikke greit. Men jeg tror at hvis jeg ikke hadde vært så syk, så ville jeg ikke vært en så sterk person i dag. Jeg gidder ikke se tilbake på tiden som bare dritt, jeg velger å ta lærdom ut av det og vokse på det at jeg er utrolig stolt av meg selv som har klart meg igjennom det. Og jeg er like stolt over å kunne si at leserne mine har vært en så stor del av at jeg har blitt frisk. Mennesker jeg aldri har møtt eller sett før har hjulpet meg, og jeg synes det er fantastisk å tenke på. 
Jeg vet hvor mange som sliter med deg som jeg gjør, og jeg synes synd på de som har gitt opp. Det er ikke riktig å gi opp selvom du ikke har så mye håp igjen. Jeg lå helt nede, uten noen ting. Ikke venner, ikke hjelp, ikke noe støtte fra familie og ikke en dritt av håp. Men jeg valgte å gå ut mer, se verden og finne glede i hverdagen. Og se hvor jeg er nå! Hvis jeg klarte det, så kan du også. Du må bare stole på deg selv og ta sjanser. Hvem faen bryr seg om du får et tilbakefall? Sånt skjer, og det er helt greit. Det er ikke meningen at du skal klare alt på første forsøk. Kroppen din ville blitt evig takknemlig om du prøver, og enda mer lykkelig om du klarte det. Og det samme gjelder deg - du vil bli et helt annet menneske når du blir frisk, og det er en utrolig deilig følelse. 

Tusen takk til alle som har fulgt med fra starten av, eller bare hengt seg på underveis. Husker fortsatt dagen da jeg lå på 2.plass i Norge med innlegget mitt som var mitt siste håp, og dere hjalp meg videre. Det er helt utrolig. Jeg er evig takknemlig, så tusen tusen hjertelig takk til alle sammen.
Om noen ikke skjønner en dritt hva jeg snakker om, så les lenger ned på bloggen om det første innlegget mitt. Det er faen meg delt 4.6K ganger. Det er bare helt sykt.
Og en takk til min kjære bestevenninne som faktisk fikk meg til å poste dette innlegget. 


  21 kommentarer på "innlegget alle ventet på"

Postet av: Emma
Kjempestolt av deg, Marthe! Du gir så mange ungdommer og voksne håp om å bli frisk og at det faktisk er mulig:) Du er fantastisk
13.01.2016, 13:31
Postet av: phoebe
viste du kom til å klare dette!!
13.01.2016, 14:11
Postet av:
Jeg blir rørt. Du er verdens herligste og sterkeste og vakreste. wow, creds til deg
13.01.2016, 14:23
Postet av:
Fy søren så bra marthe. Glede!! Gud å stolt jeg er, selv om jeg ikke kjenner deg. Supert at du aldri ga opp! Åhh har ikke ord. Ønsker deg alt godt :) klem og varme tanker
13.01.2016, 15:14
Postet av: Marianne
Jeg kjenner deg ikke, men du aner ikke hvor glad jeg ble for å lese dette❤️❤️❤️❤️❤️herregud jeg er så stolt over deg, og fantastisk at du hjelper andre!!
13.01.2016, 15:34
Postet av: Marie
Å herregud, sitter nesten og griner💜 OGSÅ ER DET 2 ÅR SIDEN VIDEOEN!!??!!?!!? Gud så fort tiden går.-. Er så jævla stolt Marthe, du er virkelig et forbilde!! Ønsker deg så mye lykke til fremover, du fortjener å være lykkelig!!
13.01.2016, 17:24
Postet av:
ÅHERREGUD Marthe!! Jeg skjønte nesten hva dette handlet om i det jeg klikket meg inn på innlegget, og ble såå glad når jeg leste det!! Gratulerer så utrolig mye, du fortjener et langt og lykkelig liv❤️
13.01.2016, 17:52
Postet av:
"Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke."

"For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp."

Jesus elsker deg, og jubler over sitt barn som er på bedringens vei. Søk Herren og han vil ta vare på deg. Du er sterk!
13.01.2016, 17:55
Postet av: Trine Marie
Du er forbildet mitt! Du får meg til å innse at det er mulig å bli frisk. Dette fortjente du<3

Jeg sliter selv og lurer på hvilken psykolog du har brukt? Må få meg en ny, da psykologen min er en bitch..
13.01.2016, 17:55
Postet av: :)
Jeg skulle akkurat til å gå inn på bloggen din og anbefale deg å jobbe deg ut av spiseforsyrrelsen. Jeg har selv anoreksi og emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg ble innlagt på sykehuset for noen måneder siden, og DA bestemte jeg meg for å bli frisk! Det var så utrolig skummelt og veeldig tøft, men jeg har det allerede bedre! Du må gjerne kontakte meg om du ønsker å snakke, for jeg vet akkurat hvordan det er siden jeg også har de diagnosene!
13.01.2016, 19:07
Postet av: Liv
jEG ER SÅ UTROLIG STOLT AV DEG !!!❤️❤️❤️❤️❤️❤️
13.01.2016, 20:46
Postet av: Lisa
Frysninger i hele kroppen! Fyfader altså, du er helt rå! Klem <3
13.01.2016, 20:49
Postet av: Andrine
Kjære Marthe, jeg sitter her med frysninger og tårer i øynene! Ordene dine treffer og sier så mye. Du er en helt og et forbilde for mange. Så glad for å høre dette, og veldig stolt! Visste du kom til å klare dette. Stå på videre ❤️
13.01.2016, 21:00
Postet av: Anonym
Du er kjempesterk, Marthe! Stå på videre!
14.01.2016, 21:56
Postet av:
Du er sterk, Marthe! Utrolig godt å lese, du setter så gode ord på alt sammen, dette innlegget tror jeg vil hjelpe mange, meg inkludert!!
15.01.2016, 00:48
Postet av: V
Du har vært kjempeflink og utrolig sterk Marthe, og det er du fortsatt! Er så utrolig glad for at du har det bedre. Dette innlegget var sterkt å lese, og jeg sitter igjen med frysninger, virkelig. Har fulgt deg fra starten omtrent, og jeg blir utrolig rørt og glad av å se at du har kommet så langt. Er utrolig stolt av deg.
15.01.2016, 11:35
Postet av:
HELSIKEN made my fucking day<3333 du har vist deg selv hva du faktisk kan!
16.01.2016, 01:01
Postet av: Anonym
Herregud! Jeg ble så utrolig letta når jeg så dette innlegget. Jeg ble syyykt glad på dine vegne Marthe :)))) Du ga aldri opp, og det får du igjen for ;) Du er litt av et forbilde! You go girl ;-)
18.01.2016, 19:09
Postet av: Vic
har fulgt bloggen siden dag 1. Dette var utrolig hyggelig å lese!! Visste du kom til å klare det! Heia Marthe <3
21.01.2016, 10:23
Postet av: Stolt leser<3
Jeg har fulgt deg nesten siden starten, og jeg må innrømme at jeg er helt tom for ord. Jeg sitter her og hulker fordi jeg er så rørt (er det creepy? rart? ikke vet jeg men jeg er utrolig stolt). Visste du kom til å klare det, du er faen så fantastisk! Stå på, jeg vet du kommer til å komme lenger enn de fleste her i livet. Eller, det har du allerede gjort. Faen for en inspirasjon du er.
09.03.2016, 22:49
Postet av:
Eg er veldig glad på dine vegner, du er en sterk jente som har godt igjennom mye men har klart deg

Eg leste ditt forrige innlegg og eg må si at det var sterkt å lese!

Eg ønsker deg lykke til og all godt i livet :)
02.10.2016, 11:27

Legg igjen en kommentar:

Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:

Follow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on BloglovinFollow on Bloglovin


Hei! Jeg heter Marthe Pedersen, er 14 år og kommer fra Drammen. Bloggen min kommer til å handle mye om hva som foregår i hverdagen min og hva jeg ønsker å dele med dere./font>

+ Legg meg til som venn


Kontakt/sponsorer: julieviktoria1@hotmail.com





Design laget av Julie Viktoria

hits