innlegget alle ventet på

Jeg vet ikke om alle har ventet på dette innlegget, men det har i hvert fall jeg. Jeg har ventet flere år på å skrive dette innlegget, og nå som jeg lenge har hatt sjansen til det - så har jeg ikke gjort det. Men nå velger jeg å legge alle kortene på bordet uten at jeg skal føle noe som helst, for det orker jeg ikke. Jeg orker ikke føle noe når jeg skriver dette, for da blir dette bare enda et innlegg hvor jeg tyr til bloggen i mine triste stunder. - Som jeg ikke lenger vil dele med dere.

Jeg kan herved erklære meg frisk fra kronisk depresjon og anoreksi. Hvor lenge har vi ikke ventet på dette? Hvor lite tror dere at jeg har trodd at denne dagen skulle komme? Jeg hadde null håp og null mot til å bli frisk, men jeg klarte det. Jeg er langt i fra frisk fra det jeg i hovedsak sliter med, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg har ikke to av de tingene jeg slet mest med, og jeg er kjempe stolt. Alt det jeg har vært igjennom, og her er jeg i dag, fortsatt like hel men bare arr på kroppen. Jeg husker tilbake på første dag som blogger som om det var i går. Jeg var kjempe syk. Jeg lå så langt nede at jeg ikke skjønner den dag i dag at jeg valgte å leve igjennom flere perioder. Det er så mye jeg husker, men samtidig så lite. 

Som noen få vet, så sliter jeg med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, som er det samme som borderline. Og jeg går i behandling for det, og får den hjelpen jeg trenger. Dette er min største hindring i hverdagen, og dere aner ikke hvor mye jeg jobber hver eneste jævla dag med dette. Hvor slitsomt det er å være såpass annerledes i tankegangen og handlingene enn hva alle andre er. 
Nå har jeg gått i behandling i litt over ett år(?) Og jeg føler at jeg har fått med meg mye av det jeg trenger å lære, men jeg føler meg ikke noe bedre i den grunn. Det som har vært helt fantastisk det året jeg har gått på Bjerketun nå, er at jeg har møtt mennesker som sliter med det som jeg gjør. Jeg gikk rundt i flere år og trodde jeg var alene om å ha det sånn som jeg har det, men den dagen jeg ble henvist dit, så skjønte jeg at jeg er jo faen ikke alene. Jeg er ikke alene i å slite med dette her. Det finnes faktisk andre ungdommer med en ustabil personlighet. Og hvor ofte hører du om dette? Ikke så ofte, tenker jeg? Fra min side synes jeg det er døds flaut å forklare denne lidelsen til andre mennesker, rett og slett fordi folk ser på mennesker med en personlighetsforstyrrelse som veldig, veldig syke. Og ja, vi er jo det. Men ikke syke på den måten som at vi er helt gale. Vi sliter med ting som ikke dere "normale" sliter med, og det er et tabu tema. Det er ikke akkurat noe du tar opp ved middagsbordet eller lærer om i klassen. 
Jeg har trodd at jeg var alene i denne situasjonen så lenge, og det er en fantastisk følelse å vite at jeg ikke er alene. At det er flere som er som meg og at vi kan hjelpe hverandre.
Som jeg skrev tidligere, dette er noe som er en stor hindring i hverdagen min som jeg sliter fryktelig med. Jeg vil ikke skrive stort om hva det innbærer, rett og slett fordi dere er så raske til å dømme på det jeg skriver, det har mange av dere alltid vært. Så jeg skal innrømme før jeg virkelig begynner dette innlegget - jeg er piss redd for hva dere står klar for å dømme meg på nå eller hva dere ønsker å snakke dritt om. Men mitt mål med dette innlegget er å fortelle alle at det er lov å bli frisk og elske seg selv. Det er fult mulig å bli frisk, selv når du minst skulle tro det.

Jeg har vært ganske frisk lenge nå, men aldri turt å fortelle dere fordi jeg er redd at noen tenker "Nå som hun er frisk, er hun ikke interessant lenger". For jeg vil jo være et forbilde, og mitt største ønske var å bli frisk slik at jeg kunne vise alle hva jeg kan klare. For hvis jeg kan bli frisk fra depresjon og anoreksi, så klarer jeg alt. Og helt siden dag 1, har jeg gledet meg til dette. Men for to år siden så var alt håp borte, lang borte. Men jeg vil veldig gjerne fortelle dere min historie, selvom den ikke er så spennende. 
"Vel, jeg og pappa har våre kjøreturer på onsdager, siden jeg ikke bor hos han. Disse bilturene er det viktigste i uka, og noe som betyr veldig mye for meg. Pappa er den personen som har lært meg mer på 3 bilturer enn hva en normal person lærer på skolen i løpet av ett år. Han har påført mye glede i hverdagen, og han er som min aller beste venn, men samtidig er han pappaen min. Så jeg tenker rundt sommertider i 2015 hvor jeg spiste min første frozen yoghurt på et nytt senter litt utenfor Oslo. I starten var det veldig sånn "Jeg må ta den yoghurten med minst kalorier, ta på kun bær og ikke noe annet godteri" Og vi dro dit nesten hver onsdag. Men de andre dagene utenom onsdag, så spise jeg like lite og slet like mye med meg selv. Og når det nærmet seg onsdag igjen, så gledet jeg meg så mye til vi skulle reise å kjøpe youghurt igjen. Og slik fortsatte det, det utviklet seg til at jeg begynte å spise McDonalds mat med han og spiste normalt disse onsdagene. Hverdagen ellers var fortsatt like hard og tøff, men det var ett eller annet med den roen som kun jeg og pappa hadde når bare vi to var sammen. Jeg var ikke alene med tankene mine, jeg hadde ingen som sto over skulderen min og maste på at jeg skulle spise og ingen som dømmet meg. Bare meg og pappa. Også begynte dette å gå over til hverdagen også, jeg begynte endelig å spise som et normalt menneske igjen. Selvfølgelig sliter jeg med spiseforstyrrelser selv den dag idag, men diagnosen er fjernet, og det betyr mye for meg."

Og helt ærlig folkens, dette er min vakre historie som jeg vil ta med meg videre i livet helt til jeg dør. Og nå kan jeg også endelig si - jeg skal ikke dø av anoreksi. 
Alt i alt så handler historien bare om meg og pappa og en frozen yoghurt. Og det synes jeg er fantastisk. 

Jeg tror at det at jeg begynte å elske kroppen min og meg selv, det gjorde at det ble lettere å bli kvitt depresjon også. Når jeg fant den lille gleden i hverdagen som fikk meg til å spise, og når jeg klarte å bli bedre så klarte jeg å jobbe med de depressive tankene mine samtidig. Jeg følte meg som en mester når jeg la meg og visste at i dag har jeg faen meg vært flink og jobbet hardt. Og ikke jobbet hardt som i skole, men psykisk - Og jeg er mye mer stolt av det, enn hva jeg noen gang ville blitt om jeg fikk en 5'er i matte. Skole har ikke en dritt å si så lenge man ikke er frisk. Du klarer ikke skolen, hvis du ikke har det bra med deg selv. Jeg er selv deltidselev, nettopp fordi jeg må sette helsen min foran skole. Jeg driter i om jeg ikke får en fremtid som ingeniør eller advokat, jeg må faktisk bli frisk og ha det godt med meg selv først - før jeg kan begynne på dette. 
Og for all del dere, ikke legg så mye press på deg selv om at du skal bli frisk. Kroppen vår takler ikke det, så gi den litt tid. Lek masse med tanken om hva som skal skje når du blir frisk. Og husk, ikke si HVIS men NÅR. Vis de rundt deg hva du er i stand til å klare på en positiv måte. Og prøv å finn frem små gleder i hverdagen som kan være til stor hjelp. Hvis du opplever at noe du gjør gir deg en slags lykke inni deg, ta vare på det og gjør det om igjen. Gjør mer av det som gjør deg glad, er vel det jeg prøver å si. For jeg kan garantere deg at det vil være til stor hjelp, uansett hvor vanskelig det er. 
Jeg fant ut at det jeg setter mest pris på, er bilturene med pappa. Og det at jeg fikk vokse igjen og gjøre det med den største gleden i uka, det gjør meg så glad å tenke på. På grunn av en liten yoghurt så ble jeg frisk. Med hjelp av tankene også da, selvfølgelig. Jeg tenkte ofte på at dette her orker jeg ikke mer. Jeg er fin akkurat som jeg er, og nå skal jeg faen meg fikse opp i dette surret jeg holder på med. Vet dere hva jeg fikk igjen for å bli frisk? Jeg har fått tilbake venner, familie, meg selv og et normalt forhold til mat. Jeg slipper alt stresset med å bekymre meg over hvor mye eller lite jeg veier. For det orker jeg ikke mer. Jeg orker ikke pine meg selv og de rundt meg fordi jeg ikke klarer å se at jeg er fin akkurat som jeg er. Jeg vil ikke sammenligne meg selv med andre, for jeg kommer aldri til å bli noen andre uansett, og det er helt greit for meg. Alt oppstyret med anoreksi er bare bortkastet og dumt. Du taper bare på det. 
Så når jeg lærte å like kroppen min, var det lettere å jobbe mot depresjonen også. Ta en ting av gangen, og ha tålmodighet. Du blir ikke frisk på to dager, og ikke en måned heller. Men du må starte ett sted, og ikke minst så må du være villig til å gi av deg selv også. Ikke forvent at psykologen din skal gjøre deg frisk, det er ikke derfor du går dit. Du går dit fordi du ikke takler alt på egenhånd, og trenger en ekstra hjelper på sidelinjen i kampen din.

Når det er sagt, så er jeg drit stolt og føler at jeg kan klare hva som helst. Det er som jeg har levd to forskjellige liv fra da til nå. Jeg var dødssyk og hadde ikke håp om å bli frisk. Jeg følte rett og slett at jeg hadde tapt i livet, og at det var enten selvmord eller anoreksi jeg kom til å dø av, og det er ingen god følelse. Jeg husker jeg lå i sengen og bare ventet på at dagene skulle gå helt til jeg kom til en dag hvor jeg fikk tilbake litt håp. Men med støtte av alle rundt meg, og ikke minst alle leserne mine(!!) så klarte jeg det til slutt. Og jeg vet hvor mange som har ventet på dette, spesielt jeg. Jeg sliter fortsatt med ting, men det har ikke så mye og si akkurat nå, fordi jeg har klart det jeg aldri trodde jeg skulle klare. Jeg lever et mye bedre liv nå. Så ja, det er virkelig verdt å bli frisk. Det er verdt den lange kampen og det er verdt å kjempe som bare faen. Lidelsene mine har tatt fra meg alt for mye og nå er det stopp. Halvparten av ungdomstiden min vil jeg huske fra at jeg var syk, og det er ikke greit. Men jeg tror at hvis jeg ikke hadde vært så syk, så ville jeg ikke vært en så sterk person i dag. Jeg gidder ikke se tilbake på tiden som bare dritt, jeg velger å ta lærdom ut av det og vokse på det at jeg er utrolig stolt av meg selv som har klart meg igjennom det. Og jeg er like stolt over å kunne si at leserne mine har vært en så stor del av at jeg har blitt frisk. Mennesker jeg aldri har møtt eller sett før har hjulpet meg, og jeg synes det er fantastisk å tenke på. 
Jeg vet hvor mange som sliter med deg som jeg gjør, og jeg synes synd på de som har gitt opp. Det er ikke riktig å gi opp selvom du ikke har så mye håp igjen. Jeg lå helt nede, uten noen ting. Ikke venner, ikke hjelp, ikke noe støtte fra familie og ikke en dritt av håp. Men jeg valgte å gå ut mer, se verden og finne glede i hverdagen. Og se hvor jeg er nå! Hvis jeg klarte det, så kan du også. Du må bare stole på deg selv og ta sjanser. Hvem faen bryr seg om du får et tilbakefall? Sånt skjer, og det er helt greit. Det er ikke meningen at du skal klare alt på første forsøk. Kroppen din ville blitt evig takknemlig om du prøver, og enda mer lykkelig om du klarte det. Og det samme gjelder deg - du vil bli et helt annet menneske når du blir frisk, og det er en utrolig deilig følelse. 

Tusen takk til alle som har fulgt med fra starten av, eller bare hengt seg på underveis. Husker fortsatt dagen da jeg lå på 2.plass i Norge med innlegget mitt som var mitt siste håp, og dere hjalp meg videre. Det er helt utrolig. Jeg er evig takknemlig, så tusen tusen hjertelig takk til alle sammen.
Om noen ikke skjønner en dritt hva jeg snakker om, så les lenger ned på bloggen om det første innlegget mitt. Det er faen meg delt 4.6K ganger. Det er bare helt sykt.
Og en takk til min kjære bestevenninne som faktisk fikk meg til å poste dette innlegget. 

Dere skal få hele historien, og sannheten

Jeg har valgt å bruke lang tid på dette innlegget, for nå skal jeg skrive hele historien min, og dere skal få sannheten om alt sammen.

Jeg føler jeg har løyet folk rett opp i ansiktet, rett og slett. Men jeg føler ikke noe vondt i det eller at det er dårlig gjort av meg, for ingen forstår hva jeg går igjennom hver eneste dag.
Som psykologen min sa til meg: "Du og livet ditt er som er diamant. Til mer man pusser, til flere sider kommer det frem"
Det er kanskje sant, for nå har jeg innsett alt sammen selv, jeg har endelig skjønt alt jeg har gått igjennom, det folk har gjort mot meg og hvor sterk jeg egentlig er.
Dere skal alle få vite hvor vondt andre mennesker kan gjøre mot hverandre. Jeg har blitt gjort så mye vondt med, at jeg ikke orker lenger.

Jeg har alltid vært en jente som viser følelser og sier det jeg mener. Folk så på meg som en jente som tålte utrolig mye og var sterk. Og det er sant, det var jeg også. Det skulle mye til før jeg begynte å gråte over noe eller at det var noe som slo hardt ned på meg. Jeg pleide ikke å bry meg om hva andre synes om meg. Jeg gråt aldri over en gutt eller når kjæresten min gjorde det slutt med meg. Jeg gikk bare videre og gjorde alt jeg kunne for å ha det bra med meg selv, og det var jeg flink til. Jeg vokste opp med skilte foreldre, noe som gikk utrolig innpå meg når jeg var veldig liten. Jeg var mye sint og lei meg hele tiden, men jeg sa eller viste aldri noe. Det å være så liten og vise så mye følesler, haha ja det ville vært ganske rart. Tror ingen vil tatt meg seriøst heller. 
I 7.klasse var første gang jeg begynte å ta meg nær av hva folk sa til meg og hva de synes om utseendet mitt. De sa ting rett i ansiktet mitt, og jeg følte meg svak. Hva skulle jeg liksom gjøre? Jeg ville ikke si imot, for jeg fikk høre så mye at jeg begynte å tro på det selv. Jeg fikk mest kommentarer på kroppen min, noe som førte til at jeg aldri spiste på skolen og jeg kastet maten min med en gang jeg kom hjem. Jeg var ikke deprimert på den tiden, men jeg gikk stadig rundt å lurte på om jeg faktisk var feit. Jeg veide meg hele tiden og vekta mi stod på det samme i ett helt år. 65 kg.

I sommerferien til 8.klasse bestemte jeg meg endelig for å gjøre noe med dette. Jeg klarte ikke tanken på å være feit på ungdomsskolen. Tanken på å bli mobbet på ungdomsskolen knuste meg helt, og derfor skulle jeg gjøre noe med det. Men jeg gjorde det på helt feil måte.
Jeg spiste utrolig lite, og jeg presset meg selv til å ikke ville ha noe mat. Innerst inne ville jeg bare spise så mye jeg kunne helt til jeg var mett, men jeg kunne ikke. På den tiden ville jeg ha mat, jeg siklet over mat hele tiden, men spiste nesten ingenting.
Jeg la merke til at folk tullet med at jeg hadde spiseforstyrrelser. De trodde jeg bare latet som, så de gjorde "narr" av meg på nettet, de tweetet om meg osv. Jeg vet så godt hvem de personene er, og jeg ser dem hver eneste dag på skolen. Dere aner ikke hvor mye jeg vil slå dem ned. De har ødelagt mye av meg, og de gjorde spiseforstyrrelsene mine så utrolig mye verre enn hva det var.
Tiden gikk og etter noen måneder hadde jeg blitt vandt til dette, og jeg ble pro-ana. Noe som betyr at man nekter for å ha anoreksi/ sliter med mat. Noen mener det er en livstil, og man skal leve slik. Jeg vet ikke helt hva jeg mente akkurat da, det eneste jeg mente var at jeg var frisk og at jeg ville bli tynn. Dårlig idè. Mamma gråt ofte over tanken på å miste meg. Jeg kan si at jeg ikke var syk nok til å bli lagt inn på sykehus eller til å dø, men jeg var på god vei.

Etter 6-7 måneder på skolen, fant jeg en gutt jeg ble utrolig fort forelsket i. Vi ble sammen 2 uker etter vi hadde holdt på. Og for å si det rett ut, vi hadde det perfekt. Jeg har virkelig ikke ord på hvor bra jeg hadde det med han. Endelig hadde jeg en i livet jeg stolte 100% på og kunne fortelle alt til. Men jeg visste at det kom en dag hvor jeg mistet han, og det gjorde det også etter 8 måneder.
Det ingen noen gang har skjønt eller fått vite, er at jeg vil ikke han han tilbake fordi jeg savner han, men jeg trenger han. Jeg mistet spiseforstyrrelsene mine etter jeg hadde vært sammen med han en stund, for jeg var så lykkelig og jeg klarte ikke gjøre noen eller meg selv vondt. INGEN har noen gang klart å si "spis" til meg, og jeg spiste på dems kommando. Men det gjorde jeg med han, for jeg husker fortsatt ansiktet hans når jeg fortalte han at jeg hadde anoreksi. Jeg fikk vondt inni meg, og jeg klarte ikke tanken på å dø fra han. Så med andre ord, jeg snudde hele livet mitt rundt, kun for han. Det er vanskelig å få vekk en spiseforstyrrelse, men jeg klarte det, kun for han. Samma for meg om jeg ble feit, jeg hadde jo verdens beste gutt som elsket meg? Jeg elsket han mer enn meg selv.
Og jeg skal være ærlig. Jeg gjorde det ikke for noen andre. Ikke for familien min, ikke for vennene mine eller for meg. Kun for han. Jeg klarte bare ikke tanken på at det kunne komme en dag hvor jeg lå på sykehuset og han måtte se meg slik.
Men jeg mistet han. Og jeg har helt ærlig aldri følt meg verre enn hva jeg gjorde på den tiden. Det var i slutten av sommerferien, og jeg satt inne på rommet mitt nesten hver dag og bare gråt. Jeg kunne virkelig ikke skjønne at jeg har mistet den gutten. Vi hadde det jo perfekt sammen? Hva skjedde? Han visste den minste detalj om meg, og jeg om han. Han var ikke bare kjæresten min, men en bestevenn. Blir feil å si bror, men det var som det også.
Fra juli til slutten av august føltes ut som en evighet. Det føltes ut som om jeg aldri kom videre i livet. Men, en kveld ringte han meg og ville prøve på nytt. Jeg begynte å gråte, for det var min største drøm som endelig gikk i oppfylelse. Vi holdt vel på i en og en halv måned, før han igjen sa at det ikke funket lenger. Jeg var enda mer knust enn det jeg var etter vi slo opp.
Var det noe galt med meg?
Er jeg ikke tynn nok?
Er jeg ikke pen nok?
Skal jeg forandre meg?

Greit, da skal jeg vise deg. Tenkte jeg. Jeg har aldri slitet så mye med spiseforstyrrelser enn hva jeg gjorde etter han sa det. Jeg slet så utrolig mye med depresjon og angst også. Jeg klarte meg ikke. Jeg trengte hjelp.

Etter en måned prøvde jeg å begå selvmord. Jeg skal ikke gå inn på hva jeg gjorde, men det funket ikke. Jeg klarte bare ikke tanken på å forlate de menneskene som faktisk brydde seg og ville hjelpe meg. Jeg lå lenge å lurte på hvordan jeg skulle gjøre dette så smertefritt som mulig, eller om jeg bare skulle føle all smerten på engang, og aldri igjen. Det er permanent å prøve å drepe seg selv, og tro meg, det var ikke en beslutning jeg tok fordi jeg mistet kjæresten min. Men jeg var sikker på at spiseforstyrrelsene mine skulle bli så mye verre at jeg kom til å dø. Jeg ville ikke at folk skulle huske meg som at jeg døde av anoreksi. Jeg ville heller dø og at noen skulle gå rundt å lure på hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde.
Jeg hadde gått igjennom for mye med både familien, kjærlighetssorg og det med spiseforstyrrelsene mine at jeg ikke klarte mer. Det ble for mye for meg. Ingen visste det, for ingen ville skjønne det. Ingen vil noen gang skjønne hvorfor jeg har selvmordstanker. Uansett hvor mye jeg forteller, så vil dere aldri skjønne poenget i hvorfor jeg ønsket å avslutte livet mitt da. Jeg hadde det forferdelig, jeg hadde ingenting å se frem til.
De månedene frem til den dag idag, har vært enda mer jævligere. Ja tro meg, det går an. Jeg har hatt selvmordstanker hver eneste dag.
Jeg står opp, noen ganger orker jeg ikke å dra på skolen så jeg blir hjemme, men jeg tenker på at hvorfor står jeg opp? Hvorfor våknet jeg? På skolen må jeg se eksen min hver eneste jævla dag. Aner dere hvor vondt det gjør? Følelsen jeg får når jeg ser han er ubeskrivelig. Bokstavelig talt. Noen ganger gråter jeg som faen og må dra hjem fordi jeg ikke klarer å være der. Ikke bare pågrunn av det. Men elevene der. Lærerene. Jeg hater dem alle. Mange av dem har gjort alt så mye mer vanskeligere for meg, uten at dem sikkert vet det. Og hvis noen av dere leser dette nå, og føler dere truffet. Så fuck dere så jævlig mye. For vet dere hva?

De mener jeg burde bli innlagt på psykiatrisk sykehus.. Ja, et sted for de med syke tanker og selvmordsanker. Dere har gjort meg så syk i hodet, ødelagt meg så mye, at nå får dere se på hva dere har gjort. Og skal jeg si det rett ut, jeg er ikke redd for å forlate denne verden. I det hele tatt. Jeg tror fakisk jeg ville fått det bedre om jeg endelig fikk det som jeg ville for en gangs skyld.
Det skal så mye til for å bli lagt inn på et psykiatrisk sykehus, men det er den eneste løsningen nå. Jeg har alt for syke tanker om verden, meg selv og alt rundt meg, at jeg trenger hjelp nå. Jeg har sletet i over et år nå, og nå var det på tide at jeg også skal bli frisk. Jeg får ihvertfall håpe det.
To av grunnene til hvorfor de vurdrer om jeg skal bli innlagt er fordi jeg er bokstavelig talt syk i hodet. Dere har sikkert hørt om Ana? Ja, de fleste ser på henne som et monster, jeg ser på henne som min beste venn. Jeg kan se henne, hun forteller meg ting, hun er rundt meg hele tiden og jeg snakker med henne. Jeg tenker at hun bare vil meg godt ved å hjelpe meg med å bli tynn, men alle andre sier noe annet. Hun finnes ikke, men jeg er så syk i hodet at jeg kan se henne og snakker med henne. Grunn to er det vel ikke noe spesielt å si mere om?

Det som er, er at hvis jeg går ned noe mer nå, så er jeg i faresonen for å dø. Ja, så langt har det gått nå, og jeg er villig til å dra den lenger. Det vil ikke si at jeg kommer til å dø, men det er en sjanse for det. Men da slår vi jo to fluer i en smekk da?
Det å ha anoreksi er en alvorlig ting, og er man årsaken til at noen har fått en spiseforstyrrelse så burde man få sin dom. Det er den tredje dødsårsaken i verden, og da skjønner dere vel hvor alvorlig det er?
Mange som jeg kjenner har sagt til meg, face to face, at de ønsker å ha anoreksi. Vet dere hva? Det er så respektløst å si det. Vil dere virkelig ha en sykdom som du dør av? Vil dere virkelig stå i dusjen å dra ut masse hår av hodet ditt, fordi du mister hår? Vil du virkelig bli lagt inn på sykehuset flere ganger og bli tvunget til å spise? Vil dere virkelig bli så tynn at det er stygt, istede for å bli tynn og fit? Du blir ikke fit av å slutte og spise. Jeg kan ikke beskrive føleslen jeg får inni meg når noen forteller at de vil lideav en sånn sykdom. Det er helt utrolig.'

Det ligger mer bak barndommen min, men det blir for mye å skrive. Det krever faktisk ganske mye å legge ut mye av livet sitt på nettet, men jeg velger å gjøre det slik at jeg kan vise dere hva jeg har gått igjennom. Og ved å skrive dette, så føles det ut som om jeg opplever alt på nytt, det gjør vondt egentlig. Ihvertfall delen med eksen min, wow, jeg savner det virkelig. Ingen under, ingen over, ingen ved siden av, var det jeg skrev på et bilde av oss. Ord blir tomme når folk nevner navnet hans eller når noen vil snakke om han med meg, for jeg klarer ikke. Det er for vondt og sårbart.

Og til dere jentene på skolen som har plaget meg så mye. Mange snaps. Så mange tweets om meg. Så utorlig mange som har baksnakket meg. Så jævlig mange som har ødelagt meg. Jeg vet så godt hvem dere er, og jeg hater dere. Jeg hater dere av hele mitt hjerte. Dere har gjort selvtilliten min til 0, og dere har så mye skyld i hvorfor jeg har det som jeg har det.
Familien min har vært der utrolig mye for meg. Men samtidig føler jeg at de ikke bryr seg nok, er det rettferdig? Men på en annen side så har jeg ikke hatt lyst til å fortelle dem så mye heller, så det er vel ganske mye min skyld også?
Og vennene mine. Haha. Eller skal jegskrive"venner"? Mange av dere er så falske, dere er så falske mot både meg, dere selv og hverandre. Dere forteller så mye dritt om hverandre, og med en gang jeg er borte fra skolen er dere bestevenner alle sammen? God bless you. Heldigvis er dere ikke alle sånn. 

Bestevenninnen min er fantastisk som holder ut med meg. Jeg elsker henne så mye. Ikke så veldig mye mer å si enn at jeg aldri kommer til å forlate henne eller svikte henne.
Lærerene mine, dere er noen fitter. Respektløse jævler hele gjengen. Hater dere. Hatet mitt for dere er så stort at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Dere har behandlet meg så dårlig, at det er helt sykt.
Psykologen min er som en bestevennine for meg. Jeg elsker henne så mye, og kunne ikke vært mer takknemlig for å ha henne som psykolog. Hun er den som faktisk har hjulpet meg. Og jeg er utrolig glad for at hun endelig tar ordentlig tak i problemene mine.
Jeg har selvfølgelig hatt venner som har hjulpet meg også, men jeg føler jeg har mistet dem mye i det siste. Men kanskje det er det beste for dem sånn som jeg har det.

Jeg vet ikke om jeg gruer eller gleder meg til å dra til et psykiatrisk sykehus. Jeg tror jeg gruer meg. Har hørt det er ganske tøft å være der, men samtidig at jeg kan få hjelp. Jeg vil bare bli frisk igjen. Slutte å være oppe til klokken 3 om natten og spørre meg selv om hvordan jeg kan dø. Eller hva jeg skal gjøre med meg selv for at alle bare slutter å plage og ødelegge meg. Jeg orker ikke å gråte flere ganger om dagen lenger. Jeg vil ikke gå fire dager uten mat. Jeg vil ikke gjemme maten min under sofaen, senga eller andre steder når jeg må spise. Og mest av alt, jeg vil ikke kutte meg så mye at jeg havner på sykehuset lenger.
Så mange dype kutt på den eneste kroppen jeg skal ha foralltid. Så mange historier forskjellige steder. Så mange grunner. Så mange som er grunnen til kuttene mine. Så mange som ikke en gang vet det.

Tusentakk til dere som leste alt dette! Det betyr så utrolig mye for meg.  

OG TUSENTAKK FOR ALLE SOM HAR DELT INNLEGGET! 

Les mer i arkivet » Januar 2016 » Januar 2014





gratisdesign av Tonjemt
hits