innlegget alle ventet p

Jeg vet ikke om alle har ventet p dette innlegget, men det har i hvert fall jeg. Jeg har ventet flere r p skrive dette innlegget, og n som jeg lenge har hatt sjansen til det - s har jeg ikke gjort det. Men n velger jeg legge alle kortene p bordet uten at jeg skal fle noe som helst, for det orker jeg ikke. Jeg orker ikke fle noe nr jeg skriver dette, for da blir dette bare enda et innlegg hvor jeg tyr til bloggen i mine triste stunder. - Som jeg ikke lenger vil dele med dere.

Jeg kan herved erklre meg frisk fra kronisk depresjon og anoreksi. Hvor lenge har vi ikke ventet p dette? Hvor lite tror dere at jeg har trodd at denne dagen skulle komme? Jeg hadde null hp og null mot til bli frisk, men jeg klarte det. Jeg er langt i fra frisk fra det jeg i hovedsak sliter med, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg har ikke to av de tingene jeg slet mest med, og jeg er kjempe stolt. Alt det jeg har vrt igjennom, og her er jeg i dag, fortsatt like hel men bare arr p kroppen. Jeg husker tilbake p frste dag som blogger som om det var i gr. Jeg var kjempe syk. Jeg l s langt nede at jeg ikke skjnner den dag i dag at jeg valgte leve igjennom flere perioder. Det er s mye jeg husker, men samtidig s lite.

Som noen f vet, s sliter jeg med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, som er det samme som borderline. Og jeg gr i behandling for det, og fr den hjelpen jeg trenger. Dette er min strste hindring i hverdagen, og dere aner ikke hvor mye jeg jobber hver eneste jvla dag med dette. Hvor slitsomt det er vre spass annerledes i tankegangen og handlingene enn hva alle andre er.
N har jeg gtt i behandling i litt over ett r(?) Og jeg fler at jeg har ftt med meg mye av det jeg trenger lre, men jeg fler meg ikke noe bedre i den grunn. Det som har vrt helt fantastisk det ret jeg har gtt p Bjerketun n, er at jeg har mtt mennesker som sliter med det som jeg gjr. Jeg gikk rundt i flere r og trodde jeg var alene om ha det snn som jeg hardet, men den dagen jeg ble henvist dit, s skjnte jeg at jeg er jo faen ikke alene. Jeg er ikke alene i slite med dette her. Det finnes faktisk andre ungdommer med en ustabil personlighet. Og hvor ofte hrer du om dette? Ikke s ofte, tenker jeg? Fra min side synes jeg det er dds flaut forklare denne lidelsen til andre mennesker, rett og slett fordi folk ser p mennesker med en personlighetsforstyrrelse som veldig, veldig syke. Og ja, vi er jo det. Men ikke syke p den mten som at vi er helt gale. Vi sliter med ting som ikke dere "normale" sliter med, og det er et tabu tema. Det er ikke akkurat noe du tar opp ved middagsbordet eller lrer om i klassen.
Jeg har trodd at jeg var alene i denne situasjonen s lenge, og det er en fantastisk flelse vite at jeg ikke er alene. At det er flere som er som meg og at vi kan hjelpe hverandre.
Som jeg skrev tidligere, dette er noe som er en stor hindring i hverdagen min som jeg sliter fryktelig med. Jeg vil ikke skrive stort om hva det innbrer, rett og slett fordi dere er s raske til dmme p det jeg skriver, det har mange av dere alltid vrt. S jeg skal innrmme fr jeg virkelig begynner dette innlegget - jeg er piss redd for hva dere str klar for dmme meg p n eller hva dere nsker snakke dritt om. Men mitt ml med dette innlegget er fortelle alle at det er lov bli frisk og elske seg selv. Det er fult mulig bli frisk, selv nr du minst skulle tro det.

Jeg har vrt ganske frisk lenge n, men aldri turt fortelle dere fordi jeg er redd at noen tenker "N som hun er frisk, er hun ikke interessant lenger". For jeg vil jo vre et forbilde, og mitt strste nske var bli frisk slik at jeg kunne vise alle hva jeg kan klare. For hvis jeg kan bli frisk fra depresjon og anoreksi, s klarer jeg alt. Og helt siden dag 1, har jeg gledet meg til dette. Men for to r siden s var alt hp borte, lang borte. Men jeg vil veldig gjerne fortelle dere min historie, selvom den ikke er s spennende.
"Vel, jeg og pappa har vre kjreturer p onsdager, siden jeg ikke bor hos han. Disse bilturene er det viktigste i uka, og noe som betyr veldig mye for meg. Pappa er den personen som har lrt meg mer p 3 bilturer enn hva en normal person lrer p skolen i lpet av ett r. Han har pfrt mye glede i hverdagen, og han er som min aller beste venn, men samtidig er han pappaen min. S jeg tenker rundt sommertider i 2015 hvor jeg spiste min frste frozen yoghurtp et nytt senter litt utenfor Oslo. I starten var det veldig snn "Jeg m ta den yoghurtenmed minst kalorier, ta p kun br og ikke noe annet godteri" Og vi dro dit nesten hver onsdag. Men de andre dagene utenom onsdag, s spise jeg like lite og slet like mye med meg selv. Og nr det nrmet seg onsdag igjen, s gledet jeg meg s mye til vi skulle reise kjpe youghurt igjen. Og slik fortsatte det, det utviklet seg til at jeg begynte spise McDonalds mat med han og spiste normalt disse onsdagene. Hverdagen ellers var fortsatt like hard og tff, men det var ett eller annet med den roen som kun jeg og pappa hadde nr bare vi to var sammen. Jeg var ikke alene med tankene mine, jeg hadde ingen som sto over skulderen min og maste p at jeg skulle spise og ingen som dmmet meg. Bare meg og pappa. Ogs begynte dette g over til hverdagen ogs, jeg begynte endelig spise som et normalt menneske igjen. Selvflgelig sliter jeg med spiseforstyrrelser selv den dag idag, men diagnosen er fjernet, og det betyr mye for meg."

Og helt rlig folkens, dette er min vakre historie som jeg vil ta med meg videre i livet helt til jeg dr. Og n kan jeg ogs endelig si - jeg skal ikke d av anoreksi.
Alt i alt s handler historien bare om meg og pappa og en frozen yoghurt. Og det synes jeg er fantastisk.

Jeg tror at det at jeg begynte elske kroppen min og meg selv, det gjorde at det ble lettere bli kvitt depresjon ogs. Nr jeg fant den lille gleden i hverdagen som fikk meg til spise, og nr jeg klarte bli bedre s klarte jeg jobbe med de depressive tankene mine samtidig. Jeg flte meg som en mester nr jeg la meg og visste at i dag har jeg faen meg vrt flink og jobbet hardt. Og ikke jobbet hardt som i skole, men psykisk - Ogjeg er mye mer stolt av det, enn hva jeg noen gang ville blitt om jeg fikk en 5'er i matte. Skole har ikke en dritt si s lenge man ikke er frisk. Du klarer ikke skolen, hvis du ikke har det bra med deg selv. Jeg er selv deltidselev, nettopp fordi jeg m sette helsen min foran skole. Jeg driter i om jeg ikke fr en fremtid som ingenir eller advokat, jeg m faktisk bli frisk og ha det godt med meg selv frst - fr jeg kan begynne p dette.
Og for all del dere, ikke legg s mye press p deg selv om at du skal bli frisk. Kroppen vr takler ikke det, s gi den litt tid. Lek masse med tanken om hva som skal skje nr du blir frisk. Og husk, ikkesi HVIS men NR.Vis de rundt deg hva du er i stand til klare p en positiv mte. Og prv finn frem sm gleder i hverdagen som kan vre til stor hjelp. Hvis du opplever at noe du gjr gir deg en slags lykke inni deg, ta vare p det og gjr det om igjen. Gjr mer av det som gjr deg glad, er vel det jeg prver si. For jeg kan garantere deg at det vil vre til stor hjelp, uansett hvor vanskelig det er.
Jeg fant ut at det jeg setter mest pris p, er bilturene med pappa. Og det at jeg fikk vokse igjen og gjre det med den strste gleden i uka, det gjr meg s glad tenke p. P grunn av en liten yoghurt s ble jeg frisk. Med hjelp av tankene ogs da, selvflgelig. Jeg tenkte ofte p at dette her orker jeg ikke mer. Jeg er fin akkurat som jeg er, og n skal jeg faen meg fikse opp i dette surret jeg holder p med. Vet dere hva jeg fikk igjen for bli frisk? Jeg har ftt tilbake venner, familie, meg selv og et normalt forhold til mat. Jeg slipper alt stresset med bekymre meg over hvor mye eller lite jeg veier. For det orker jeg ikke mer. Jeg orker ikke pine meg selv og de rundt meg fordi jeg ikke klarer se at jeg er fin akkurat som jeg er. Jeg vil ikke sammenligne meg selv med andre, for jeg kommer aldri til bli noen andre uansett, og det er helt greit for meg. Alt oppstyret med anoreksi er bare bortkastet og dumt. Du taper bare p det.
S nr jeg lrte like kroppen min, var det lettere jobbe mot depresjonen ogs. Ta en ting av gangen, og ha tlmodighet. Du blir ikke frisk p to dager, og ikke en mned heller. Men du m starte ett sted, og ikke minst s m du vre villig til gi av deg selv ogs. Ikke forvent at psykologen din skal gjre deg frisk, det er ikke derfor du gr dit. Du gr dit fordi du ikke takler alt p egenhnd, og trenger en ekstra hjelper p sidelinjen i kampen din.

Nr det er sagt, s er jeg drit stolt og fler at jeg kan klare hva som helst. Det er som jeg har levd to forskjellige liv fra da til n. Jeg var ddssyk og hadde ikke hp om bli frisk. Jeg flte rett og slett at jeg hadde tapt i livet, og at det var enten selvmord eller anoreksi jeg kom til d av, og det er ingen god flelse. Jeg husker jeg l i sengen og bare ventet p at dagene skulle g helt til jeg kom til en dag hvor jeg fikk tilbake litt hp. Men med sttte av alle rundt meg, og ikke minst alle leserne mine(!!) s klarte jeg det til slutt. Og jeg vet hvor mange som har ventet p dette, spesielt jeg. Jeg sliter fortsatt med ting, men det har ikke s mye og si akkurat n, fordi jeg har klart det jeg aldri trodde jeg skulle klare. Jeg lever et mye bedre liv n. S ja, det er virkelig verdt bli frisk. Det er verdt den lange kampen og det er verdt kjempe som bare faen. Lidelsene mine har tatt fra meg alt for mye og n er det stopp. Halvparten av ungdomstiden min vil jeg huske fra at jeg var syk, og det er ikke greit. Men jeg tror at hvis jeg ikke hadde vrt s syk, s ville jeg ikke vrt en s sterk person i dag. Jeg gidder ikke se tilbake p tiden som bare dritt, jeg velger ta lrdom ut av det og vokse p det at jeg er utrolig stolt av meg selv som har klart meg igjennom det. Og jeg er like stolt over kunne si at leserne mine har vrt en s stor del av at jeg har blitt frisk. Mennesker jeg aldri har mtt eller sett fr har hjulpet meg, og jeg synes det er fantastisk tenke p.
Jeg vet hvor mange som sliter med deg som jeg gjr, og jeg synes synd p de som har gitt opp. Det er ikke riktig gi opp selvom du ikke har s mye hp igjen. Jeg l helt nede, uten noen ting. Ikke venner, ikke hjelp, ikke noe sttte fra familie og ikke en dritt av hp. Men jeg valgte g ut mer, se verden og finne glede i hverdagen. Og se hvor jeg er n! Hvis jeg klarte det, s kan du ogs. Du m bare stole p deg selv og ta sjanser. Hvem faen bryr seg om du fr et tilbakefall? Snt skjer, og det er helt greit. Det er ikke meningen at du skal klare alt p frste forsk. Kroppen din ville blitt evig takknemlig om du prver, og enda mer lykkelig om du klarte det. Og det samme gjelder deg - du vil bli et helt annet menneske nr du blir frisk, og det er en utrolig deilig flelse.

Tusen takk til alle som har fulgt med fra starten av, eller bare hengt seg p underveis. Husker fortsatt dagen da jeg l p 2.plass i Norge med innlegget mitt som var mitt siste hp, og dere hjalp meg videre. Det er helt utrolig. Jeg er evig takknemlig, s tusen tusen hjertelig takk til alle sammen.
Om noen ikke skjnner en dritt hva jeg snakker om, s les lenger ned p bloggen om det frste innlegget mitt. Det er faen meg delt 4.6K ganger. Det er bare helt sykt.
Og en takk til min kjre bestevenninne som faktisk fikk meg til poste dette innlegget.

Dere skal f hele historien, og sannheten

Jeg har valgt bruke lang tid p dette innlegget, for n skal jeg skrive hele historien min, og dere skal f sannheten om alt sammen.

Jeg fler jeg har lyet folk rett opp i ansiktet, rett og slett. Men jeg fler ikke noe vondt i det eller at det er drlig gjort av meg, for ingen forstr hva jeg gr igjennom hver eneste dag.
Som psykologen min sa til meg: "Du og livet ditter som er diamant. Til mer man pusser, til flere sider kommer det frem"
Det er kanskje sant, for n har jeg innsett alt sammen selv, jeg har endelig skjnt alt jeg har gtt igjennom,det folk har gjort mot meg og hvor sterk jeg egentlig er.
Dere skal alle f vite hvor vondt andre mennesker kan gjre mot hverandre. Jeg har blitt gjort s mye vondt med, at jeg ikke orker lenger.

Jeg har alltid vrt en jente som viser flelser og sier det jeg mener. Folk s p meg som en jente som tlte utrolig mye og var sterk. Og det er sant, det var jeg ogs. Det skulle mye til fr jeg begynte grte over noe eller at det var noe som slo hardt ned p meg. Jeg pleide ikke bry meg om hva andre synes om meg. Jeg grt aldri over en gutt eller nrkjresten min gjorde det slutt med meg. Jeg gikk bare videre og gjorde alt jeg kunne for ha det bra medmegselv, og det var jeg flink til.Jeg vokste opp med skilte foreldre, noe som gikk utrolig innp meg nr jeg var veldig liten. Jeg var mye sint og lei meg hele tiden, men jeg sa eller viste aldri noe. Det vre s liten og vise s mye flesler, haha ja det ville vrt ganske rart. Tror ingen vil tatt meg serist heller.
I 7.klasse var frste gang jeg begynte ta meg nr av hva folk sa til meg og hva de synes om utseendet mitt. De sa ting rett i ansiktet mitt, og jeg flte meg svak. Hva skulle jeg liksom gjre? Jeg ville ikke si imot, for jeg fikk hre s mye at jeg begynte tro p det selv. Jeg fikk mest kommentarer p kroppen min, noe som frte til at jeg aldri spiste p skolen og jeg kastet maten min med en gang jeg kom hjem. Jeg var ikke deprimert p den tiden, men jeg gikk stadig rundt lurte p om jeg faktisk var feit. Jeg veide meg hele tiden og vekta mi stod p det samme i ett helt r. 65 kg.

I sommerferientil 8.klasse bestemte jeg meg endelig for gjre noe med dette. Jeg klarte ikke tanken p vre feit p ungdomsskolen. Tanken p bli mobbet p ungdomsskolen knuste meg helt, og derfor skulle jeg gjre noe med det. Men jeg gjorde det p helt feil mte.
Jeg spiste utrolig lite, og jeg presset meg selv til ikke ville ha noe mat. Innerst inne ville jeg bare spise s mye jeg kunne helt til jeg var mett, men jeg kunne ikke. P den tiden ville jeg ha mat, jeg siklet over mat hele tiden, men spiste nesten ingenting.
Jeg la merke til at folk tullet med at jeg hadde spiseforstyrrelser. De trodde jeg bare latet som, s de gjorde "narr" av meg p nettet, de tweetet om meg osv. Jeg vet s godt hvem de personene er, og jeg ser dem hver eneste dag p skolen. Dere aner ikke hvor mye jeg vil sl dem ned. De har delagt mye av meg, og de gjorde spiseforstyrrelsene mine s utrolig mye verre enn hva det var.
Tiden gikk og etter noen mneder hadde jeg blitt vandt til dette, og jeg ble pro-ana. Noe som betyrat mannekter for ha anoreksi/ sliter med mat. Noen mener det er en livstil, og man skal leve slik. Jeg vet ikke helt hva jeg mente akkurat da, det eneste jeg mente var at jeg var frisk og at jeg ville bli tynn. Drlig id. Mamma grt ofte over tanken p miste meg. Jeg kan si at jeg ikke var syk nok til bli lagt inn p sykehus eller til d, men jeg var p god vei.

Etter 6-7 mneder p skolen, fant jeg en gutt jeg ble utrolig fort forelsket i. Vi ble sammen 2 uker etter vi hadde holdt p. Og for si det rett ut, vi hadde det perfekt. Jeg har virkelig ikke ord p hvor bra jeg hadde det med han. Endelig hadde jeg en i livet jeg stolte 100% p og kunne fortelle alt til. Men jeg visste at det kom en dag hvor jeg mistet han, og det gjorde det ogs etter 8 mneder.
Det ingen noen gang har skjnt eller ftt vite, er at jeg vil ikke han han tilbake fordi jeg savner han, men jeg trenger han. Jeg mistet spiseforstyrrelsene mine etter jeg hadde vrt sammen med han en stund, for jeg var s lykkelig og jeg klarte ikke gjre noen eller meg selv vondt. INGEN har noen gang klart si "spis" til meg, og jeg spiste p dems kommando. Men det gjorde jeg med han, for jeg husker fortsatt ansiktet hans nr jeg fortalte han at jeg hadde anoreksi. Jeg fikk vondt inni meg, og jeg klarte ikke tanken p d fra han. S med andre ord, jeg snudde hele livet mitt rundt, kun for han. Det er vanskelig f vekk en spiseforstyrrelse, men jeg klarte det, kun for han. Samma for meg om jeg ble feit, jeg hadde jo verdens beste gutt som elsket meg? Jeg elsket han mer enn meg selv.
Og jeg skal vre rlig. Jeg gjorde det ikke for noen andre. Ikke for familien min, ikke for vennene mine eller for meg. Kun for han. Jeg klarte bare ikke tanken p at det kunne komme en dag hvor jeg l p sykehuset og han mtte se meg slik.
Men jeg mistet han. Og jeg har helt rlig aldri flt meg verre enn hva jeg gjorde p den tiden. Det var i slutten av sommerferien, og jeg satt inne p rommet mitt nesten hver dag og bare grt. Jeg kunne virkelig ikke skjnne at jeg har mistet den gutten. Vi hadde det jo perfekt sammen? Hva skjedde? Han visste den minste detalj om meg, og jeg om han. Han var ikke bare kjresten min, men en bestevenn. Blir feil si bror, men det var som det ogs.
Fra juli til slutten av august fltes ut som en evighet. Det fltes ut som om jeg aldri kom videre i livet. Men, en kveld ringte han meg og ville prve p nytt. Jeg begynte grte, for det var min strste drm som endelig gikk i oppfylelse. Vi holdt vel p i en og en halv mned, fr han igjen sa at det ikke funket lenger. Jeg var enda mer knust enn det jeg var etter vi slo opp.
Var det noe galt med meg?
Er jeg ikke tynn nok?
Er jeg ikke pen nok?
Skal jeg forandre meg?

Greit, da skal jeg vise deg. Tenkte jeg. Jeg har aldri slitet s mye med spiseforstyrrelser enn hva jeg gjorde etter han sa det. Jeg slet s utrolig mye med depresjon og angst ogs. Jeg klarte meg ikke. Jeg trengte hjelp.

Etter en mned prvde jeg beg selvmord. Jeg skal ikke g inn p hva jeg gjorde, men det funket ikke. Jeg klarte bare ikke tanken p forlate de menneskene som faktisk brydde seg og ville hjelpe meg. Jeg l lenge lurte p hvordan jeg skulle gjre dette s smertefritt som mulig, eller om jeg bare skulle fle all smerten p engang, og aldri igjen. Det er permanent prve drepe seg selv, og tro meg, det var ikke en beslutning jeg tok fordi jeg mistet kjresten min. Men jeg var sikker p at spiseforstyrrelsene mine skulle bli s mye verre at jeg kom til d. Jeg ville ikke at folk skulle huske meg som at jeg dde av anoreksi. Jeg ville heller d og at noen skulle g rundt lure p hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde.
Jeg hadde gtt igjennom for mye med bde familien, kjrlighetssorg og det med spiseforstyrrelsene mine at jeg ikke klarte mer. Det ble for mye for meg. Ingen visste det, for ingen ville skjnne det. Ingen vil noen gang skjnne hvorfor jeg har selvmordstanker. Uansett hvor mye jeg forteller, s vil dere aldri skjnne poenget i hvorfor jeg nsket avslutte livet mitt da. Jeg hadde det forferdelig, jeg hadde ingenting se frem til.
De mnedene frem til den dag idag, har vrt enda mer jvligere. Ja tro meg, det gr an. Jeg har hatt selvmordstanker hver eneste dag.
Jeg str opp, noen ganger orker jeg ikke dra p skolen s jeg blir hjemme, men jeg tenker p at hvorfor str jeg opp? Hvorfor vknet jeg? P skolen m jeg se eksen min hver eneste jvla dag. Aner dere hvor vondt det gjr?Flelsen jeg fr nr jeg ser han er ubeskrivelig. Bokstavelig talt.Noen ganger grter jeg som faen og m dra hjem fordi jeg ikke klarer vre der. Ikke bare pgrunn av det. Men elevene der. Lrerene. Jeg hater dem alle. Mange av dem har gjort alt s mye mer vanskeligere for meg, uten at dem sikkert vet det. Og hvis noen av dere leser dette n, og fler dere truffet. S fuck dere s jvlig mye. For vet dere hva?

De mener jeg burde bli innlagt p psykiatrisk sykehus.. Ja, et sted for de med syke tanker og selvmordsanker. Dere har gjort meg s syk i hodet, delagt meg s mye, at n fr dere se p hva dere har gjort. Og skal jeg si det rett ut, jeg er ikke redd for forlate denne verden. I det hele tatt. Jeg tror fakisk jeg ville ftt det bedre om jeg endelig fikk det som jeg ville for en gangs skyld.
Det skal s mye til for bli lagt inn p et psykiatrisk sykehus, men det er den eneste lsningen n. Jeg har alt for syke tanker om verden, meg selv og alt rundt meg, at jeg trenger hjelp n. Jeg har sletet i over et r n, og n var det p tide at jeg ogs skal bli frisk. Jeg fr ihvertfall hpe det.
To av grunnene til hvorfor de vurdrer om jeg skal bli innlagt er fordi jeg er bokstavelig talt syk i hodet. Dere har sikkert hrt om Ana? Ja, de fleste ser p henne som et monster, jeg ser p henne som min beste venn. Jeg kan se henne, hun forteller meg ting, hun er rundt meg hele tiden og jeg snakker med henne. Jeg tenker at hun bare vil meg godt ved hjelpe meg med bli tynn, men alle andre sier noe annet. Hun finnes ikke, men jeg er s syk i hodet at jeg kan se henne og snakker med henne. Grunn to er det vel ikke noe spesielt si mere om?

Det som er, er at hvis jeg gr ned noe mer n, s er jeg i faresonen for d. Ja, s langt har det gtt n, og jeg er villig til dra den lenger. Det vil ikke si at jeg kommer til d, men det er en sjanse for det. Men da slr vi jo to fluer i en smekk da?
Det ha anoreksi er en alvorlig ting, og er man rsaken til at noen har ftt en spiseforstyrrelse s burde man f sin dom. Det er den tredje ddsrsaken i verden, og da skjnner dere vel hvor alvorlig det er?
Mange som jeg kjenner har sagt til meg, face to face, at de nsker ha anoreksi. Vet dere hva? Det er s respektlst si det. Vil dere virkelig ha en sykdom som du dr av? Vil dere virkelig st i dusjen dra ut masse hr av hodet ditt, fordi du mister hr? Vil du virkelig bli lagt inn p sykehuset flere ganger og bli tvunget til spise? Vil dere virkelig bli s tynn at det er stygt, istede for bli tynn og fit? Du blir ikke fit av slutte og spise. Jeg kan ikke beskrive fleslen jeg fr inni meg nr noen forteller at de vil lideav en snn sykdom. Det er helt utrolig.'

Detligger mer bak barndommen min, men det blir for mye skrive. Det krever faktisk ganske mye legge ut mye av livet sitt p nettet, men jeg velger gjre det slik at jeg kan vise dere hva jeg har gtt igjennom. Og ved skrive dette, s fles det ut som om jeg opplever alt p nytt, det gjr vondt egentlig. Ihvertfall delen med eksen min, wow, jeg savner det virkelig. Ingen under, ingen over, ingen ved siden av, var det jeg skrev p et bilde av oss. Ord blir tomme nr folk nevner navnet hans eller nr noen vil snakke om han med meg, for jeg klarer ikke. Det er for vondt og srbart.

Og til dere jentene p skolen som har plaget meg s mye. Mange snaps.S mange tweets om meg. S utorlig mange som har baksnakket meg. S jvlig mange som har delagt meg. Jeg vet s godt hvem dere er, og jeg hater dere. Jeg hater dere av hele mitt hjerte. Dere har gjort selvtilliten min til 0, og dere har s mye skyld i hvorfor jeg har det som jeg har det.
Familien min har vrt der utrolig mye for meg. Men samtidig fler jeg at de ikke bryr seg nok, er det rettferdig? Men p en annen side s har jeg ikke hatt lyst til fortelle dem s mye heller, s det er vel ganske mye min skyld ogs?
Og vennene mine. Haha. Eller skal jegskrive"venner"? Mange av dere ers falske, dere er s falske mot bde meg, dere selv og hverandre. Dere forteller s mye dritt om hverandre, og med en gang jeg er borte fra skolen er dere bestevenner alle sammen? God bless you. Heldigvis er dere ikke alle snn.

Bestevenninnen min er fantastisk som holder ut med meg. Jeg elsker henne s mye. Ikke s veldig mye mer si enn at jeg aldri kommer til forlate henne eller svikte henne.
Lrerene mine, dere er noen fitter. Respektlse jvler hele gjengen. Hater dere. Hatet mitt for dere er s stort at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Dere har behandlet meg s drlig, at det er helt sykt.
Psykologen min er som en bestevennine for meg. Jeg elsker henne s mye, og kunne ikke vrt mer takknemlig for ha henne som psykolog. Hun er den som faktisk har hjulpet meg. Og jeg er utrolig glad for at hun endelig tar ordentlig tak i problemene mine.
Jeg har selvflgelig hatt venner som har hjulpet meg ogs, men jeg fler jeg har mistet dem mye i det siste. Men kanskje det er det beste for dem snn som jeg har det.

Jeg vet ikke om jeg gruer eller gleder meg til dra til et psykiatrisk sykehus. Jeg tror jeg gruer meg. Har hrt det er ganske tft vre der, men samtidig at jeg kan f hjelp. Jeg vil bare bli frisk igjen. Slutte vre oppe til klokken 3 om natten og sprre meg selv om hvordan jeg kan d. Eller hva jeg skal gjre med meg selv for at alle bare slutter plage og delegge meg. Jeg orker ikke grte flere ganger om dagen lenger. Jeg vil ikke g fire dager uten mat. Jeg vil ikke gjemme maten min under sofaen, senga eller andre steder nr jeg m spise. Og mest av alt, jeg vil ikke kutte meg s mye at jeg havner p sykehuset lenger.
S mange dype kutt p den eneste kroppen jeg skal ha foralltid. S mange historier forskjellige steder. S mange grunner. S mange som er grunnen til kuttene mine. S mange som ikke en gang vet det.

Tusentakk til dere som leste alt dette! Det betyr s utrolig mye for meg.

OG TUSENTAKK FOR ALLE SOM HAR DELT INNLEGGET!

Les mer i arkivet Januar 2016 Januar 2014





gratisdesign av Tonjemt
hits